Det nye anlegget ble ferdig i fjor høst og er en del av Statens vegvesens Nasjonale turistveger. Vøringsfossen er ett av tre såkalte ikon-punkter i turistvegprosjektet, og er en av de største satsningene til nå.
Vøringsfossen har vært reisemål for turister, naturelskere og kunstnere siden slutten av 1800-tallet og er i dag en av Norges mest besøkte turistattraksjoner. Den berømte fossen ligger i Eidfjord kommune, vest på Hardangervidda, der elven Bjoreio stuper 182m ned i den dype og trange Måbødalen. Terrenget på stedet hadde i mange år vært preget av terrengslitasje, vanskelig tilgjengelighet, forsøpling og dårlig sikring, og det har gjennom årene vært flere dødsulykker ved fall fra juvkanten.
Kravene til det nye anlegget var derfor i stor grad konkrete og pragmatiske. Men ikke desto mindre ligger det i oppgaven en vanskelig balansegang: På den ene siden å skape et sikkert og godt tilrettelagt anlegg for de besøkende. På den andre siden å bevare naturopplevelsen, som på Vøringsfossen handler om fossens voldsomme krefter, svimlende høyder, magesug og storslått utsikt. Hvis disse opplevelsene forsvinner, mister man også attraksjonsverdien.
I arbeidet har også de små og mer sårbare kvalitetene blitt viktige, både i seg selv, og i kontrast til det storslagne landskapet. En sammenhengende håndløper følger og leder de besøkende rundt fossejuvet, av og til ute ved kanten, men oftere trukket tilbake i den idylliske bjørkeskogen, med naturlige steder i landskapet som ikke trenger annet enn en benk. Planleggingen av de smale stiene som knytter anlegget sammen, et rekkverk rundt en sten eller en trestamme, eller små trinn og klopper i det ulendte terrenget, har ofte krevet like stor omtanke som de tydelige tiltakene.
Det nye turistvegprosjektet dekker i dag et sammenhengende naturområde rundt fossen, med utsiktspunkter, toalettfasiliteter og parkering. Foruten det verneverdige landskapet inngår også flere kulturminner, og den fredete steinbroen Vøringfoss bru. Deler av anlegget har universell utforming.
Terrenget rundt fossen kan deles i tre hovedområder. Fossli, det øvre platået, med storslagen panoramautsikt over Måbødalen, tronet av det ærverdige Fossli hotell fra 1887. Fossatromma, det nedre platået, hvor man har direkte adkomst fra riksveien og kommer nærmere fossen. Og Bro-området, rundt det øvre fossestryket og med den nye trappebroen som binder Fossli og Fossatromma sammen. Anlegget har nå adkomst fra begge sider, med nye parkeringsplasser både på Fossli og Fossatromma.
Denne tredelingen lå også til grunn ved gjennomføringen av prosjektet, fordelt på tre hovedentrepriser i en bygge- og produksjonsperiode på 9 år. Området ligger i en høyde på mellom 650 og 750 moh., med korte byggesesonger. En styrende faktor i entreprisene var derfor å utføre støpearbeider og montering om sommeren, mens prefabrikasjon av de store stålkonstruksjonene kunne skje om vinteren.
Prosjektet har til sammen ni stålbroer og utsiktspunkter klassifisert etter vegvesenets Håndbok N400. Omtrent like mange mindre utsiktspunkter og terrasserer er også i stål. Tiltakene er formgitt og bygget etter samme konstruktive og arkitektoniske prinsipper, og danner en familie av terrengtilpassede og skreddersydde installasjoner langs juvkanten. Vandringen rundt juvet er nå en sammenhengende opplevelse, fysisk bundet sammen av et kontinuerlig sikringsgjerde på over en kilometer.
Å bruke sandblåst rustfritt stål som byggemateriale ble foreslått allerede i konkurranseutkastet. Ved siden av stålets konstruktive egenskaper og fortrinn ved drift og vedlikehold, har det sandblåste stålet viktige estetiske kvaliteter. Stålets uttrykk veksler med vær og årstid, fra lyst til mørkt, og fra matt til glinsende flater som inngår i en rik fargepalett av stedets gråtoner – i fjellsider, på svaberg og gråhvite bjørkestammer, ofte under en grå vestlandshimmel.
Som helhet preges anlegget av at det er benyttet stål i ulik skala og funksjon, fra tynne ståltråder i flettverksgjerdene, til kraftige brokonstruksjoner. Detaljeringsgraden er høy, enten det er håndlagete sveiseperler som sklisikring, eller datastyrt maskinering i bevegelsesfuger og inspeksjonsluker. Til tross for denne variasjonen har en faglig ledetråd vært å søke et geometrisk «språk» som kan bidra til sammenheng og karakter. Materialbruk og detaljer er også videreført i skilting, informasjonstavler, og utstyr som kumlokk og avfallsbeholdere.
bruk og bevegelsesmønster. Formen følger dragerens momentdiagram og danner også her et sentralt sittemøbel på plattformen.
Prosjektet er basert på en grundig registrerings- og prosjekteringsprosess. Et viktig redskap ble oppspente snorer i terrenget som ble målt inn med millimeters nøyaktighet og digitalisert. Mange elementer, som trapper og rekkverk ble mer eller mindre ferdig 1:1-prosjektert i terrenget, 3D-modellert og prefabrikkert, før de ble plassert «tilbake» i terrenget. Fjell og naturlige løsmasser er i minimal grad berørt, og spor etter byggearbeider og anleggsveier er fjernet og revegetert med stedlige plantearter.
En innledende tommelfingerregel fra prosjektets ingeniørgeolog var at forankring av konstruksjoner langs juvkanten måtte trekkes minst 1,5m inn fra kanten. Denne regelen ble også bestemmende for det arkitektoniske og konstruktive prinsippet, med terrengtilpassede fundamenter av betong som er trukket inn fra kanten og danner base for prefabrikkerte stålkonstruksjoner. Broer og plattformer er heist på plass med kran eller helikopter. Også gjerder og rekkverk ble prefabrikkert i elementer og sveiset sammen og sandblåst på stedet.
Til tross for 1,5m-regelen ble det også en viktig balanse å finne et presist forhold mellom stål og betong. I praksis viste deg seg at man kunne ha fast fjell nesten til juvkanten, mens det andre steder var sprekker og ustabilt berg langt innover i terrenget.
Arkitektonisk sett ble balansen mellom stål og betong styrende for formgivingen. Også her var det flere pragmatiske ting å forholde seg til: Hvor nær kanten var det mulig å forskale? Hvor langt rakk betongbilens støpeslange? Hvor mye kunne helikopteret løfte? Betongen plastiske egenskap kunne tilpasses bergets geometri og detaljer, mens stålet kunne ha en lett konstruktiv struktur som kunne prefabrikkeres og monteres på en dag. Grensen mellom de to materialene er blitt et tema som går igjen i hele prosjektet. I anlegget som helhet er det ikke tvil om at det er stålet som spiller førstestemmen, men som akkompagnatør og annen stemme er betongen også en viktig del av helheten.
De største bro- og plattformkonstruksjonen er bygget etter samme hovedprinsipp, med oppsveisete, torsjonsstive kasseprofiler som ligger enten over eller under plattformenes gulvnivå. På denne måten legger de kraftige kasseprofilene seg inn på juvkanten nesten direkte på bakken, mens profilene ute i «friluft» føres under gulvnivå.
Kasseprofilene er sveiset opp av plater i varierende tykkelse fra 10-30mm i ulike stålkvaliteter (Lean Duplex LDX 2101 og EDX 2304), mens øvrige konstruksjoner er i syrefast 316L.
Sekundærkonstruksjoner i broer og plattformgulv, samt mindre terrasser er bygget av 50×50 hulprofiler med gulvplater av 6mm stålplater. Også rekkverk og sikringsgjerder har stolper av 50×50-profiler med flettverk i stål og sprosser av Ø25 og Ø16 stangstål. Felles for de store konstruksjonene er også hvordan primærkonstruksjonen og det statiske systemet aktivt er en del av utformingen.
Når jeg i dag tenker tilbake på de femten årene som har gått siden vi begynte, er det nesten mer som en som en naturopplevelse enn et byggeoppdrag. Det er ingen andre landskap eller terreng jeg kjenner bedre, selv ikke svaberg og stier på mitt barndoms sommersted. Den konsentrerte registeringen, nesten kvadratmeter for kvadratmeter, har blitt som et minne fra en lang og innholdsrik reise.
Men gjennom hele denne reisen løper det en rød tråd som er selve byggematerialet. Jeg nevnte tidligere at det sandblåste stålet var med allerede fra konkurransefasen. Men dette var ikke hele historien, for i de første skissene var prosjektet ved Vøringsfossen bygget i treverk, og vi var også innom andre materialkombinasjoner. Når det var stålet som tidlig pekte seg ut, var det ikke tilfeldig, men fordi stålet kunne gjøre nesten alt dette prosjektet behøvde, fra stort til smått, og fra effektiv prefabrikasjon til gammeldags smedarbeid på byggeplassen. Og det er disse materialegenskapene som har æren for at anlegget i dag, forhåpentligvis, fremstår helt og behersket, selv om det består av mange elementer i et storslått, men sårbart landskap.
Författare
Carl-Viggo Hølmebakk, Hølmebakk Øymo
